Ta livet med en god dose humor...

Da blir det så mye lettere å takle... Men...

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg er fryktelig sliten. Dette året som har gått har tæret på meg både fysisk og psykisk, og jeg har rett og slett ikke noe energi til overs for noe som helst. Det har vært og er tøffe tak... av mange grunner. Noen som jeg ikke snakker om til andre og noen som jeg er åpen om. Krykkene er nok like slitne som meg etter 5 mndr i bruk, og jeg er blå og flekkete etter stikking og måling i fingre og mage, og frustrert over stadig økende insulinbehov og doseendringer, sliten av et stoffskifte ute av kontroll, lei av blodprøver og kontroller ganger ørten, og et uregjerlig blodtrykk, proteiner og sukker og tisseprøver og ultralyder og ctg-er der snuppa ikke vil oppføre seg.. Hormonell hodepine er noe dritt og den går aldri bort før magen er borte igjen, og ingenting hjelper. Tungpusten er mye verre, det hjelper ikke på astma og allergi å gå gravid i alle fall, og jeg har hvilepuls på mellom 110-140 hele tiden, så bare jeg reiser meg opp er det som å løpe maraton. Pluss at jeg kaster opp rett som det er... Det har jeg jo gjort hele veien og det har i en kort periode vært noe bedre, men det er jo en av de mindre plagsomme tingene, så lenge jeg klare rå få maten ned først. Men det blir ikke bedre av at jeg ikke tåler jerntilskudd, nå er det prøvd alt som prøves kan, og jeg kaster opp enda mer... pluss forstoppelse og magesmerter. Men jeg MÅ få opp blodprosenten for den har rast tre hakk på en mnd og jernlagrene er helt tomme, og det sier seg selv at med keisersnitt om en mnds tid så er det ikke helt heldig... Heller ikke er det noe godt med disse lever/galle-smertene som kommer, men heldigvis er de bedre enn da jeg var innlagt så får vi se om vi finner ut av det etter graviditeten. Vanlige gravidplager som halsbrann og rastløse bein er tilstede og plagsomt, men blir bare en dråpe i havet i forhold til alt det andre... Sånn. Da var det sagt. Jeg liker egentlig ikke klaging fra gravide, men syns jeg har litt lov akkurat nå.. jeg sier som regel ikke så mye, men iblant må man lette på trykket.

Jeg VET jeg er heldig! Jeg vet det så godt.. tenk å få oppleve et mirakel som dette... enda et lite liv, et lite menneske som vokser i magen min og snart er klar for verden. Jeg er så smått begynt å glede meg nå.. etter noen dager med god hjelp av Maria mi, og en helg med god hjelp fra min kjære Mamma, så er nå endelig noen ting begynt å falle på plass. Kommoder på plass i gangen og badet, babyklær vasket og lagt i skuffer, hele første etasje vasket og reint og klær tatt unna, og vugge/vogn og seng står for tur, bare å re opp. Bilstolene er klare for montering i bilene. Det mangler jo litt enda, men panikkfølelsen dabbet litt av når jeg vet at nå kan vi ha en baby her i hus om noe skulle skje.. har kjent litt på det at vi ikke hadde startet på noe.. at huset fløt.. og ingen av oss var i stand til å gjøre noe med det.. Takk og lov for de englene vi har rundt oss.

Det er ikke så lenge igjen nå da... nå får jeg putle med småsaker og ordne småting framover... og kanskje etterhvert pakke denne berømte fødebagen.. har jo all verdens tid jeg, har jeg tenkt, for jeg har jo en dato jeg. Nekter plent å tenke på at noe kan skje før den tid. Har ikke tid! Gleder meg, men snuppa får holde seg på plass til tiden er der!