Mammahjertet...

Livet er så dyrebart...
Det endrer seg så fort...

Noen ganger har livet overraskelser på lur... Noen gode, noen ikke fullt så gode.. Noen direkte dårlige...

Noen ganger låser det seg helt.. Som nå.. Magen verker fysisk og noen har grepet tak i hjertet mitt og vrir i det, klorer.. dytter... "Er du redd nå..?" Så redd at det ikke bare er frynsete i kantene men også på midten... Det gjør fysisk vondt å være så redd...

Barna våre.. Barnet mitt... Det viktigste jeg har... Den største gaven noensinne. Sikkert helt ufarlig.. Men når du er mamma blir små ting store og vonde ting uutholdelige.. For... Tenk om.. det skulle være noe ille? I dag er ikke noen god dag.. Bilturen til legen i dag. Huff... Tankene som svirrer i hodet.. og denne angsten..

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er litt redd for å ikke leve. Men mest av alt.. Kan jeg ikke leve uten skatten min.. Om noe skulle skje han, ville livet være over... Så i dag er jeg på kanten.. Følelsen av å bikke mellom kontroll og ikke kontroll i det hele tatt.. Angst.. redsel.. angst.. altoppslukende, svart og mørkt og kaldt med kanter av fortvilelse og hjelpeløshet... Ja, jeg er redd.. skikkelig redd.. 

I morgen skal vi få tatt blodprøver. Det gikk ikke i dag. Bom på den.. stakkar liten... Og så vil jeg vite at alt er bra! Alt skal være bra! Noe annet er ikke aktuelt! Bare så det er sagt!Men uff.. Å være mamma er ikke alltid lett.. Den dagen man blir mamma, får man den største gaven man kan få! Men man får også konstante bekymringer for resten av livet... Elsker deg lille vennen min! Min Emilian! Så god!