Litt trist å tenke på...

Noen ganger.. Så føler man bare for å lette på trykket. Ikke vet jeg hvor jeg vil med dette, men må bare få det ut... Gjøre tankene til ord. Neida, jeg mener ikke å klage. Jeg ER heldig, jeg VET det... Men noen er bare mer uheldige enn andre.. og av og til, så lurer jeg på om jeg er spesielt utvalgt til å spille rollen som den uheldige... Ja, jeg er misunnelig! Ja, jeg syns de er veldig heldige de som har flotte fødsler! Så her kommer det da altså...

Da har jeg sett en fin episode av Jordmødrene på NRK1. Snakk om moromann den mannlige jordmora da.. hehe... Jaja, kjekt med fødsler, elsker jo sånne program... MEN, kjenner at jeg blir litt lei meg, for føler jeg går glipp av noe stort.. Etter den fødselen jeg hadde, vet jeg at jeg får aldri oppleve en normal fødsel jeg.. Og, det gjør meg trist.. Spenninga når riene plutselig starter av seg selv, eller vannet går, kanskje på et sted som er svært upassende, men som ville blitt en artig historie å fortelle til den lille engang.. Min fødselshistorie egner seg ikke for små ører. Knapt nok for store ører... Å få bebisen opp på magen og legge den til brystet og bare være helt og fullkomment lykkelig. Ikke redd. Bare glad. Få ett lite pyntesting kanskje.. Og kanskje være litt stolt for at man klarte seg uten noe smertestillende, og få skryt for at man var flink. Og høre at DET var jammen en flott fødsel. Og være fornøyd. Sitte igjen med den GODE følelsen. Den perfekte opplevelsen, som man kan tenke tilbake på og glede seg over. Og hvorfor fikk ikke jeg noe flagg til frokosten min? JEG fortjente da vel et flagg? Tenk å kunne trille med seg bebisen ut i stua og pludre med de andre nybakte mammaene, og stolt vise fram... Ikke sende lange blikk etter dem og så slå øynene ned... Det er noe spesielt med den første. Alle disse tingene som man tar for gitt, det betyr så mye da. Jeg ville jo så gjerne vise fram min! Men ikke engang familien fikk komme før han var ei heil uke gammel... Det stikker litt det... Den pittelille rynkete nybakte kroppen som bare hadde vært i verden noen få timer, en dag, to dager... Den var det bare vi to, mamma og pappa, som fikk gleden av å kjenne... Og der og da, var det nok mer skummelt, jeg kunne ikke sette nok pris på det, for jeg var så redd, og syns det var så fælt at han hadde vondt, og vi ikke fikk holde.. Det er noe spesielt når babyen er helt helt fersk! Joda, han er liten og rynkete når han er ei uke også, men ikke sånn som de første dagene.

Men nå var det jo slett ikke dette som var i mitt hode når vår lille skatt kom til verden.. Det er bare nå etterpå, at jeg tenker.. Tenker for mye... Grubler for mye, og føler sorg over det vi gikk glipp av. Kanskje litt ekstra fordi jeg føler den første tida blei borte for oss.. Først nå, nå som det er gått et halvt år, føler jeg at jeg kan senke skuldrene... Nå er alt bra med lille gull. (Bortsett fra litt plager med magen og sånn, men det er jo bare bagateller i forhold..) Nå er jeg også på bedringens vei og alt SKAL bli bra... Tiden leger alle sår sies det.. Men jeg tror at noen sår bare tar lenger tid... Noen tar fryktelig lang tid. Dette er et sånt et. Og av og til så overveldes jeg av disse triste og vonde tankene og følelsen av å ha tapt noe viktig... Men det ALLER viktigste, DET mistet vi ikke heldigvis! Jeg vet at jeg tross alt er heldig, for jeg har verdens beste lille skatt! Akkurat nå, ligger han i rommet ved siden av (springe inn og sjekke.... Smile!) og har det veldig bra! Han sover så søtt! Så får man bare ta det man får og gjøre det beste ut av det! Annet kan man ikke gjøre, eller hva?