Det største i verden... Vår vakre lille gutt!

Etter mye prøving og venting på å bli gravide, og et laaaangt og tungt svangerskap, med ekstrem kvalme/oppkast, svangerskapsdiabetes, bekkenløsning med krykker, premature rier, insulin... Så gleda jeg meg til en naturlig og fin fødsel... Etter alt dette måtte det jo bli en fin fødsel... Sånn skulle det ikke gå...

Den 22/6 ble vi innlagt for igangsetting, ti dager før termin, pga svangerskapsdiabetes... Jeg hadde to cm åpning siste ukene og var delvis moden og helt avflatet. Vannet hadde allerede delvis gått av seg selv kvelden før, men fikk ingen rier, og var ikke helt sikker heller før jordmora bekrefta det på morran... Så vi måtte vente ei stund og se om noe skjedde av seg selv, men fikk etterhvert den berømte pillen... Det skjedde lite, og jeg fikk krangla meg til pille nr to før natta, gikk oppe med ryggsmerter og kunne ikke sitte eller ligge, og de ville gi meg smertestillende og sovemedisin, selv om jeg uttrykkelig hadde sagt fra på forhånd at jeg ikke ville ha og ikke tåler det... Sinte gravide damer skal man ikke krangle med.. Jeg så virkelig ikke vitsen med å å ha vondt hele natta og kaste vekk de timene, og så vente enda nye seks timer etter pillen på morran...

Neste morran kom legen som hadde fulgt meg opp i svangerskapet, og endelig skjedde det noe. Etter ett og et halvt døgn uten framgang, og med antibiotika pga tidlig vannavgang, to piller uten virkning, og masse venting, så tok hun vannet på nytt, da det hadde bygget seg opp igjen. Nå kom riene raskt og intenst... Etter ti minutter var de på topp og uten pauser imellom... Jeg begynte veldig bra med pusting, men uten pauser ble det fort ille og jeg følte med hele meg at dette var ikke sånn det skulle være... Til slutt klarte jeg ikke puste lenger, bare skrike... Og etter tre slike timer hadde jeg ingen framgang, ikke mer åpning, fortsatt to cm... Nå ville de gi meg epidural og drypp.. Jeg godtok det med en gang (jeg som ikke skulle ha noe!) Jeg skjønte at uten framgang kom vi ingen vei, og jeg ville ikke ha krefter igjen til fødselen... Venta lenge på epiduralen pga allergiene mine, og kasta opp i ett sett da den ble satt, men så endelig fikk jeg litt fred og ro... Himmel! Fikk da slappa av underveis, selv om jeg kjente riene godt, så sov jeg til og med i perioder...

Så endelig hadde jeg full åpning, 44 timer etter at vannet gikk... Og fikk begynne å presse litt... Kjente ikke spesielt nedpress men kjente riene og pressa da... Spurte hvor lang tid det brukte å ta når en begynner å presse? Joda, noen trenger to-tre pressrier, andre kanskje en times tid... Men det gikk ikke framover og han kom ikke ned... Og smertene ble grusomt intense... Noe var forferdelig galt! Jeg ropte at de måtte hjelpe meg, noe er galt! Barnelegen var inn og titta på hjerterytma til lillegutt tre ganger, for den var opp mot 200... Det ble stadig flere mennesker i rommet... Hvitkledde, grønnkledde, noen i sivil... Kort fortalt, så ble det vakum for å få hodet ned forbi symfysen, vakum og tang for å få hodet ut.. Så kom skuldrene feil vei.. De klippa meg opp og prøvde å få hendene inn for å snu lille, men det ble for trangt. Jordmora fikk ei hand inn under armen til lille, men han satt bom fast.. Så hun vred skuldra hans ut av ledd og brakk armen hans, og så dro de alle sammen... To vrengte beina mine til sides, to hadde albuene ned i magen min og pressa, ei dro i vakum, ei i tang og jordmora dro i lille... Overlegen tok tak i meg og så meg rett i øynene: Du har ikke ri men du må presse NÅ, babyen må ut NÅ! Og jeg pressa!! Ikke vet jeg hvor jeg tok kreftene fra... Kjente at jeg gled litt inn og ut av bevissthet, men pressa alt jeg hadde!! Og så kom han! 48 timer etter vannet gikk og etter fire timer med pressing... Han var blåsvart og hadde navlestrengen rundt halsen.. og ikke en lyd.. ikke på lenge... Jeg tenkte at han var død... jeg ville også dø, jeg kunne ikke tåle å miste han.. kunne ikke tåle å miste lille babyen min...De jobba med meg for å stoppe blødninga.. De jobba med han borte på et bord, og til slutt kom et lite skrik, så ei lang stund og et skrik til.. Så hørte jeg legen: Mammaen har ikke sett han.. De trilla han forbi meg raskt, jeg fikk se han gjennom glasset i kuvøsa, han var helt hvit da, og lå helt stille...

De sydde meg lenge, og etter en time kom jeg inn på ei anna stue, for de måtte vaske stua jeg hadde lagt på, den var full av blod... Øynene mine var ikke hvite igjen i... De var helt blodsprengte... Jeg hadde pressa så alle blodkara sprakk. Jeg sa: Jeg skal se ungen min! Jeg kledde på meg det jeg klarte og fikk hjelp av min gode venninne Maria og min samboer Ole. Og fikk en rullestol og blei trilla ned.. Så tredobbelt der jeg satt... Men der lå lille.. Han hadde CPAP, pustemaske på, og hadde tydelig vondt... Det var ikke godt å se...

Senere på natta våknet jeg og måtte på do, og da trilla Ole meg ned igjen for å se lille igjen... Da hadde han fått av maska og fått morfin så han så mye fredeligere ut! Lille engelen vår, så sterk! Så nydelig!

Det tok tid før vi fikk ta han opp, holde, kose, amme... Det har vært ei tøff tid. Oppholdet på intensiv var prega av alle små framskritt, og av redsel, og følelsen av utilstrekkelighet... Jeg følte meg som verdens verste mamma: De første tjue ansiktene han så var ikke mitt... Ikke fikk han ligge på brystet. Ikke fikk jeg ta han opp. Han kom fra en varm trygg mage, og ble brutalt dratt ut og skadet og lagt på et bord alene uten å bli tatt opp de første dagene.. Min lille gutt...Jeg var i sjokk. Jeg gråt ikke før dag 4. Da hadde de glemt å gi han melka jeg så sårt hadde pumpa så han kunne få i sonden! Da først gråt jeg.. og gråt i to og en halv time i strekk.

Dag ti kunne vi dra hjem, og det var helt fantastisk!!! Uvirkelig! Jeg hadde helt glemt at det fantes en verden utenfor! Vår lille gutt som var født på St.Hans aften, 51 cm og 4075 gram, nå var han endelig hjemme!!!

Jeg er så glad for at Maria var med så Ole ikke måtte stå alene og se på. Men syns grusomt synd på dem, og på henne som skulle få bli med: Dette skulle bli en fin opplevelse å få være med på.. og så ble det et mareritt og et blodbad.. og en grusom opplevelse av at vi alle trodde vi hadde mista lille... Men er så takknemlig for at ho var der. Og min Ole har vært så flott oppi dette. Det må ha vært fælt å se sine kjære sånn...

Jeg må inn og operere etter hvert, men det gjør ikke noe. Jeg klarer meg jeg, trass i tohundreogørten sting... Bryr meg ikke så lenge lillegullet mitt har det bra. Og det ser ut til at han kan bli helt bra!! Han fikk diagnosen plexusskade og det så mørkt ut for armens funksjon, men fysioterapeuten har avkreftet det: Det ser ut som et rent brudd, sier han, og lille beveger armen alle veier nå. Så det blir fortsatt fysio og kontroller. I tillegg har han fått jerntilskudd siden han mista mye blod og vært plaga med magen. Men nå har vi slutta med det, og det bedrer seg for hver dag. Seksukerskontrollen er nett overstått og han er nå 5 kg og 55 cm. Han smiler og er så smått begynt å le!

Man skal ta vare på hver eneste dag man har, for tida er verdifull... Man vet aldri når det snur... Nå håper jeg det er vår tur til å være litt heldige og oppleve lykken, og at vår kjære lille Emilian slipper flere hindringer på veien! Nå skal han vokse og gro, og bli en lykkelig liten gutt... og jeg skal gjøre alt jeg kan for å være den aller aller beste mammaen jeg kan være! Han er den største gaven jeg kunne fått, det vakreste i verden! Mamma elsker deg over alt lille Emilian min!!!!