Litt dramatikk...

Som mange vet så har ikke denne uka vært helt fri for dramatikk.. Det hele startet tirsdag for litt over ei uke siden, da satt jeg her som nå på dataen, og da jeg reiste meg opp så sa det plask og innsida på sokkene mine ble våte.. Jeg tenkte at det var jo litt men det kom jo ikke noe mer, og lillegutt i magen fortsatte å være aktiv krabat.. Dessuten skulle jeg jo på kontroll torsdags morgen på sykehuset.. Så jeg så det bare an jeg..

Torsdag var det da min vanlige ukentlige kontroll på sykehuset (hvor jeg har all oppfølging pga svangerskapsdiabetesen, og derfor går hver uke), og alt så bra ut.. Så nevnte jeg nå dette da, og da bestemte de seg for å ta UL og GU og noen prøver for å sjekke. Alt så fint ut det.. Ingen tegn på fostervannsavgang, lille hadde god svømmeplass og vann foran hodet.. Det kan ha vært den ytterste hinna, eller kanskje bare ei blære oppi gokk som sprakk, hehe..

Men så utover kvelden, begynte kynnerene mine å bli veldig vonde og komme mer regelmessig.. Huff, har jo hatt kynnere siden uke 20, og ja, de er jo ubehagelige, men dette.. Så gikk det over etter noen timer. Det var nok bare GU-en som trigga litt tenkte jeg, så det går sikkert over. Våkna om natta, hadde vondt, det gikk over, og sovna igjen.. På morgenen var det verre.. Da holdt de på i 3-4 timer og var såpass vonde at det ble både pusting og stønning i stua.. Men så gikk de over igjen..

Så kom natta, og denne ble ikke bra, de smertene jeg våknet med da, var bare ubeskrivelige.. Klarte ikke noe annet enn å puste, stønne, gråte og ligge i fosterstilling.. Men det varte bare en stund selv om de var lange og vonde, og så tenkte jeg at kanskje det var noe jeg hadde spist, for jeg kjente at jeg egentlig måtte veldig på do.. Men det ble ikke noe dotur. Og morgenen kom og igjen var det bedre.. Kjente på en del utover dagen, men det var ikke like ille, så avventa det bare jeg.. Is i magen ja.. Hehe..

Den kvelden tok vi en liten tur i 30-årslag, og jeg kjente ganske jevne smerter, men ikke verre enn at jeg bare spente meg litt, som kraftige menssmerter.. Vi dro derfra ganske tidlig, og så slo jeg på tråden til føden bare for å høre.. Og ganske riktig så sa jordmora at siden det ikke var like ille som det hadde vært så skulle jeg bare avvente.. Og så kunne jeg heller ringe fastlegen min.. (og denne kommentaren gjorde meg litt sur, så hadde ikke mye lyst å ringe igjen.. Hva kan vel fastlegen min gjøre med dette da, og dessuten er det jo helg..?)

Natt til søndag og utover søndag formiddag ble det verre og hyppigere.. Jeg grudde for å ringe og tenkte at om vi drar inn går det sikkert over og så er det bare syt fra meg.. Men satt kun i ro for meg selv, orka ikke noe annet og tårene trilla med jevne mellomrom.. til slutt måtte jeg bare manne meg opp og ringe da..Og da sa de det var best jeg kom inn for en sjekk..

Roa meg ned så godt det lot seg gjøre, og forberedte meg på en bomtur, og at alt skulle være bra, og at jeg ville bli sendt hjem... Jeg hadde absolutt ikke noen idè om noe innleggelse nei..

Men, CTG viste hyppige og kraftige sammentrekninger, som varte i ca 2 minutter og kom med kun få minutters mellomrom.. Da ble det innleggelse da! Riehemmende drypp, og lungemodningssprøyter etter rutine ble satt i gang, og de tok urin stix og dyrkning og blodprøver.. Dette kunne se ut som en urinveisinfeksjon, så de startet antibiotika på meg. Dryppet hadde ingen eller lite effekt, eller så ville det kanskje vært verre uten drypp, men de mente jeg kunne være litt immun mot det siden jeg står fast på astmamedisiner. Og de neste dagene gikk med til å ligge i ro i senga, kun opp på do, det fikk jeg lov til siden livmorhals og mormunn fortsatt var upåvirka, og så forberedte de oss på hva som ville skje om Emilian skulle komme ut nå.. Det var ikke så lett, og jeg gråt mye for meg selv.. Man tenker jo mye på senvirkninger som syn/hørsel/konsentrasjons-og adferdsvansker, samt at verken mage/tarm eller lunger er klare for livet ute i den store verden når en bare er så liten.. Selv om det som oftest går bra. Og så var det bekymringer om hvorfor dette skjer? Var det UVI? Eller er det noe galt med gutten vår som gjør at det starter? Eller er det genetisk.. Mamma har jo fått alle sine tidlig og ingen har vært mer enn 3000 gram. Samtalen med sykepleier fra neonatal intensiv tok på meg..

Den kvelden dryppet skulle ned (etter 48 timer) hadde endelig riene begynt å avta litt. Fikk meg en tur i rullestol i avdelinga, siden ingenting var påvirka, noe jeg var veldig glad for! Nettene har vært tunge, med tre timers avbrutt søvn, selv på smertestillende og sovemedisin, men den siste natta var litt bedre. Så skulle jeg gå oppe en dag og være en natt til, og så kontrollerte de at der fortsatt ikke var noen åpning eller modning, og det ser bra ut. Har fortsatt vonde og jevne sammentrekninger, men nå er de ikke så ille og ikke like jevne og jeg vet jo nå at de ikke har noen påvirkning, så da føles det mye bedre! Han har sunket godt ned i bekkenet da og hodet har så godt som festa seg nå, så jeg trenger ikke engang tenke på å legge meg ned om vannet går.. Godt å vite, men litt skummelt det også synes nå jeg.. De fant ikke spor av UVI likevel og tok bort antibiotikaen.. Og jeg merker at den minste lille ting trigger sammentrekningene, at Emilian sparker, at jeg spiser, går oppe, bruker magemusklene på noen måte, snur meg i senga, bare det å ta på magen (så det blir lite magekos nå framover..)

Så litt usikker føler jeg meg, for hva er det som skjer med kroppen min? Hva satte dette i gang? Det er vanskelig å ikke sette ting i sammenheng, og tenke at det ikke betyr noe.. Hvorfor startet riene, hvorfor fester hodet seg nå så tidlig, og hvorfor er jeg akkurat nå begynt å lekke melk..? Er dette et tegn på at noe snart skjer? Gjør kroppen seg klar? Jeg trenger disse siste to månedene!! Jeg er ikke klar! Og jeg vil han skal bli i magen lenge enda, alle barn har godt av å være fullbårne.. Og dessuten har jeg venta så lenge på dette, jeg har ikke hast med å få han ut.. Jeg gleder meg til å se ut som en kokt elefant i sommersola! Jeg vil strutte med den største magen nabolaget noensinne har sett! Hehe..

Nå skal jeg ta det med ro. Jeg skal ringe inn om jeg blir usikker, og neste gang skal jeg ikke nøle. Jeg skal ta signalene fra kroppen på alvor, og de ba meg ta det rolig, legge meg nedpå når jeg kjenner det tar på og hvile mest mulig. Det kan begynne å påvirke sa de, så da skal jeg gjøre som de sier.. I hvert fall så godt jeg kan. Akkurat nå er jeg bare glad for å være hjemme igjen og at alt ser bra ut, og gleder meg til å sove i min egen seng!

Og en ting til: Jeg syns bekkenet er mye bedre, hvor ble det av bekkenløsningen, kjenner jo litt, men.. Tenkte det sikkert var bedre fordi jeg har lagt i fire dager.. MEN: Det sies jo at det kan bedres av at hodet fester seg, og gjør bekkenet mer stabilt!! Så kanskje jeg slipper de verste plagene med bekkenet resten av tida!! Det er jo supert!

Så slenger jeg med en liten positiv ting her til slutt.. Magebildet tatt i uke 30, før alt dette styret! Magen vokser og trives den og nå har den faktisk synlig sunket en del nå som han er festet, det presser ikke like mye opp under brystet lenger. Vår store lille gutt er en glede større enn noe annet, og vi gleder oss til han kommer ut om forhåpentlig 7-9 uker! I dag er jeg 31+2 på vei!

Da ønsker jeg dere alle en riktig god helg, og takker alle som har vist oss så mye omsorg, varme tanker og hilsener! Det er så godt med oppmuntring og støtte, en helt uvurderlig viktig del av livet! Klemmer fra oss!