Dette hadde jeg ikke tenkt å skrive om.
Dette hadde jeg ikke tenkt at jeg noensinne måtte skrive om.
Jeg skriver dette her, fordi jeg må få lufte hjertet mitt..
Dette skal ikke luftes noe annet sted enn her..
Dette er mine tanker, mitt tap, min sorg.
Det er ikke alt man skriver om på en blogg. Man kan ikke alltid åpne hjertet sitt for andre mennesker. Og ikke alltid det bare gjelder en selv. Dette var bare toppen på kransekaka... Dette året har virkelig vært ille så langt... Noe kan jeg ikke fortelle om her... Dette skulle jeg nok helst ikke ha fortalt her... Men jeg må... Vi er en liten familie... litt mindre enn den skulle være.
Siden vår lille skatt, gullgutten vår, brukte veldig veldig lang tid på å komme til oss, så hadde vi aldri trodd det skulle skje så fort. Uten å prøve. Men for 6 uker siden nå, så sto jeg der... Og det var helt klart to streker...
Det var ikke til å ta feil av egentlig... Og om jeg tvilte, så ville i alle fall den ekstreme kvalmen og oppkastet fjerne all tvil. Jeg gikk ned 5 kg på få uker, kastet opp 10-20 ganger pr dag. Og ble selvfølgelig sykemeldt.
Jeg hadde noen få blødninger, små.. og vi ble tett fulgt opp... Etter flere UL-er, så fikk vi se et lite bankende hjerte.. Det er et fantastisk øyeblikk når man får oppleve det.. og da føler man litt at faren er over.
Dessverre ble det ikke sånn for oss.
Jeg kom meg til 9 uker. Det lille hjertet slutta å slå.
Framtida som vi så for oss, den ble ikke slik..
Man mister noe stort, selv om det er bittelite..
Det vil for alltid være en for lite.
For meg var du så inderlig dyrebar..
Bitteliten, men du ga meg et stort håp, og masse glede...
Så var du bare borte.
Jeg vet at de fleste opplever å miste en gang. Men det hjelper ikke meg. For det er så vondt. Akkurat nå, er det så vanvittig vondt. Jeg tenker på de som mister gang på gang.. De som mister sent.. Hvordan kan man overleve... Så utrolig sterke mennesker som fins.. Så utrolig mye sorg... Men så, så utrolig verdt det når man lykkes. Så vi utsetter oss selv for det, i håp om en gang, eller enda en gang, å få oppleve det mest fantastiske, skremmende, vidunderlige... Å skape et lite menneske. Å elske.
<3 I will carry you... In my heart <3
Så utrolig trist Sylvia:( Tenker på deg. Ta vare på deg og plei deg selv.
SvarSlettGod klem fra Anine
Mi sterke,flotte,fantastiske,dyrebare,søte,snille å nydelige Sylvia! Ord strekke rett å slett ikkje til for å beskrive for ei utrulig dame du e!
SvarSlettSå utrolig trist! :( Har lest bloggen din litt nå og da, og trodde det var Emilian som hadde blitt skikkelig syk!
SvarSlettHeldigvis var det ikke det, men det er utrolig tungt å miste det som skulle ha blitt noe større også..
Varme tanker til dere!
Kjære Sylvia mi.
SvarSlettHeldigvis har vi ei familie som e veldig nære kverandre.Heldigvis kunne e dele dette triste med deg ..........på lik linje me alt det som man bare blir glade for.Blei så trist ditte!
Hadde gleda meg til to barnebarn i år også.No blir det et nytt .Og et for lite:-(
Sørga me deg så inderlig.Gikk i to daga å bare gråt for at du, mi aller yngste skulle kjenne dinna sorga som både e og så altfor mange må bære videre i livet.Hjelper ikke at nesten alle har fått prøve det samme tidlig eller seint i svangerskapet.
Ei mamma begynner ved første mistanke om graviditet å elske det lille livet.Og når man får vite at joda e skal bli mamma,da ser man for seg et nytt liv,kor den lille personen vil bli og være.Alt man vil gjøre for dem og ja absolutt alt som har med den lille å gjøre .
Det du var igjenom var litt ekstra vondt syns e.Først va du urolig forat nokke skulle være gale sia ting va som dem va.
Så strålte du opp ved gleden av at det var et lite bankende hjerte der likavel,selv om det lå en liten angst forat nokke var galt.
E blei så glad for di skyld for e vet store ønsket om flere og særlig en liten søster eller bror til Emilian og Sebastian.Samme ka du før har gått igjenom.
Du setter deg sjøl og dine plager til side forat alt skal være bra for andre......som vanlig!
E elska deg lille yngste gode jenta mi.Og e gråter med deg.For tungt og grusomt var sjokket da du sa at "lille hjertet " har slutta å slå.E gråt i dagevis og e gråter enda!
For e vet kor vondt du har og selv når smilet streifa ansiktet ditt .....så ligg sorga inni deg.Har sett det heile tia no og vet at ditta må helbredes av tid og tenking.Men glemme det gjør du aldri vennen min,men heldigvis e vi så laga at tia vil gjøre så det ikke preger kver einaste dag av livet vårt.Det e slik vi e laga gulle mitt <3 Tankane strefa innom mi eiga sorg inn i mellom,men den e så vond å bære at man må gå videre og ikke tenke for mye,men glede seg over det man har.Her og no.Det vil bli lettere bære etter ei stund.E vet det,men det hjelper ikke deg desverre.Skulle ønske e kunne ta bort sorga di eller bære den sjøl,men kansje hadde vi følt oss enda fattigere om vi ikke hadde den heller.E har tatt forvel med "lille gulle ditt" og tenker at nokken passa på ho eller han der oppe.dem som har gått før oss.Og kansje trengte dem den lille engelen din kjære Sylvia mi.Kjempeglad i deg og tenke på deg heile tia.Og e e no her for deg alltid.For deg og alle dem andre,men det vet du.Veldig stolt og glad forat du e mi datter.Beundra deg så inderlig.Du e ei fantastisk mamma for Emilian og e gleda meg til sola skinner på deg igjen.For den vil skinne gulle mitt.Masse klemma fra mamma <3